”Barndom” vs ”Fra barn til borger”

filmTirsdag 28.februar var jeg så heldig få se Margret Ohlins ”Barndom”, gjennom en kinovisning i regi av Utdanningsforbundet. Dokumentaren viser barn fra 1-6 år, gjennom et år i en steinerbarnehage. I den innledende teksten presenteres barnehagens tanke, at leken ses på som barnets arbeid. Dette er, eller burde være, godt kjent for oss som jobber i barnehagen.

Jeg gikk fra kinosalen med blandede følelser. Jeg tenkte at dokumentaren kun viste de positive sidene av barnehagehverdagen, og jeg ble med et redd for at dokumentaren i for stor grad idylliserer. Barnehagehverdagen består definitivt av flere sider. Samtidig kan det være akkurat dette som gjør den bra. For hvem kan la være å se at barna, med den frie leken som den viktigste delen av hverdagen, hadde det helt fantastisk?

Dokumentaren sier dermed noe om hvordan det kan, og bør være, å vosne opp som barn. Med god nærhet av støttende, tilretteleggende voksne, alltid med barna i fokus. Voksne som svarer på barns undrende spørsmål, og som ser de gode situasjonene. Voksne som, når barna har behov for det, har et ledig fang. Voksne som skaper et grunnlag for barn med et godt bilde på seg selv og verden. Det er heller ingen tvil og at leken er barnas viktigste grunnlag for relasjonsbygging. I filmen vises nettopp det. Barns viktigste rettighet er å få være sammen med jevnaldrende, i et miljø for lek og utforsking.

Jeg greide ikke å la være å tenke på mitt møte med dokumentaren ”Fra barn til borger”, som ble vist på NRK. I denne dokumentaren vistes året i en første klasse ved en skole i Oslo. Jeg som barnehagelærer satt med vondt i magen etterpå. I løpet av dokumentaren opplevde jeg å se barn som ikke fikk lov til å være barn, slik min kunnskap og mitt syn er forankret i meg. I dokumentaren ”Barndom” ler den voksne av barnas tull og tøys. Det skapes et relasjonelt rom mellom barna og den voksne, hvor den voksne anerkjenner barnas humor og væremåte. I dokumentaren ”Fra barn til borger” forteller den vokse til 5- og 6-åringer barna at det er rart og barnslig å le av bæsj og tiss. Foran en hel klasse med barn forteller læreren barna at sånn humor tilhører barnehagen, og at barna må være en god venn gjennom å ikke le av de som har en sånn humor. En kan spørre seg om ikke dette er det motsatte av relasjonsbygging.

Kontrasten mellom de to dokumentarene er stor, og den gir et bilde av den alt for store overgangen mellom barnehage og skole. En overgang som, etter mitt skjønn, aldri burde vært gjennomført for seksåringene. Meningen min er ikke å henge ut læreren i dokumentaren ”Fra barn til borger”. Hans utsagn er mest sannsynlig et resultat av strukturer, og det er her mitt viktigste poeng.

Da seksåringene kom inn i skolen i 1997, skulle innholdet i skolen også bestå av mye lek. Mest lek. Vi vet at flere mål og styrende krav fra politikere har vært med å undergrave lekens verdi i skolen, og at leken er lite til stede i skolehverdagen.

Leken er barnas væremåte. Leken gir næring. Ingen sier det bedre enn Astrid Lindgren:

“Jeg skulle ønske dagens barn
lekte mer enn de gjør.
For den som leker som liten
får en rikdom inni seg
som man kan øse av hele livet.
Man bygger opp en varm, hyggelig
verden inni seg.
En verden som gir styrke om livet blir vanskelig.
Et sted man kan ty til i motgang og sorg”.

Vi som jobber i barnehagen vet at for barna er det å leke et nødvendig kilde til mestringsfølelse, lærelyst, det å forstå seg selv og andre, sosialisering og det å kunne samhandle. Jeg håper derfor den nydelige dokumentaren “Barndom” kan være til ettertanke, for alle som jobber med barn, alle som har barn, og alle som tar de viktige avgjørelsen som har betydning for barns hverdag.

Og den burde i størst grad være til ettertanke for de som måtte mene at barnehagen i større grad bør målstyres.

Johanne Rimul

About Johanne Rimul

Pedagogisk leder i barnehage med mastergrad i førskolepedagogikk.

Gi din kommentar