Barnehagelæreryrket søker helter

BarnehagerBarnehagene søker etter superhelter. Det mangler omtrent 4000 av dem. Dessverre leste jeg for ikke så lenge siden at søkertallene til barnehagelærerutdanninga har gått ned, og at det finnes omlag 10.000 utdannede barnehagelærere som ikke lenger jobber i barnehagen. Hva skjedde med de gamle heltene, fant de ut at de ikke passet inn i barnehagen allikevel?

Jeg vil så gjerne at flere skal ha lyst på yrket mitt. Det er så mange gode sider ved det. Og for å tematisere barnehagelærerforsvinningen, er det viktig for meg å se det i sammenheng med det gode barnehagelivet. Så hvordan kan det gode barnehagelærerlivet være?

Jeg lever godt på latterkramper i gresset, en god foreldresamtale, smil, latter og gode klemmer. Jeg lever godt på å vite at jeg kan gjøre en vesentlig forskjell i hvordan et barn oppfatter seg selv, og har det med seg selv. Det nære, relasjonelle, gode livet i barnehagen, hvor jeg og barna gjensidig påvirker hverandre i samspillet. Jeg følger og tilrettelegger for barns læreprosesser, gjennom lek og aktiviteter. Jeg snakker med foreldre hver eneste dag, prøver å gjøre det riktige, og tar hånd om det kjæreste de har. Jeg er ”inkluderingsagent” i barnas lek og samspill med hverandre. Jeg forsøker å sørge for at alle blir hørt og sett, og at ingen blir holdt utenfor. Jeg gjør det jeg må, og hjelper til der det trengs. Jeg vokser som menneske på å hele tiden tenke etisk omkring mine valg, reflektere over hvordan jeg handler, se hvert enkelt menneske, både voksne og barn. Jeg ser hvordan barna hver eneste dag lærer, blir utfordret, og opplever meningsfull lek sammen med jevnaldrende. Jeg vokser på dette, hver eneste dag. Og jeg føler meg som et bedre menneske, på grunn av barnehagen. For meg gir denne hverdagen mening.

Min teori er at motivasjonen for å jobbe i barnehage i stor grad er følelsen av denne meningsfullheten. Så hvordan kan dette ha sammenheng med barnehagelærerforsvinningen?

I de siste årene er kravene til barnehagelærerne blitt større. Oppgavene er blitt flere, men med mindre tid å gjennomføre de på. Vi effektiviseres. Flere kommuner kutter på bemanninga i barnehagen, det settes ikke inn vikarer ved sykdom, med bakgrunn i trange økonomier og innsparinger. Dette innebærer i praksis at arbeidsoppgavene i løpet av en arbeidsdag i større grad belastes på de som er på jobb. Barnehagelærerne og de øvrige ansatte må være mer effektive, organisere bedre og gjøre flere ting innenfor samme tidsrom. ”Jaja” sier du kanskje, ”det samme skjer vel i flere yrker når det er sykdom”. Ja, det er sant det. Forskjellen er at barns behov ikke kan utsettes til neste dag. Barns behov er umiddelbare, de kan ikke tas på overtid. Og det aller viktigste: barns behov er ikke alltid tydelige, det krever kunnskap og bevissthet å møte barn i barnehagen på en måte som fremmer trygghet, og gode forutsetninger for lek, læring og vennskap. 

Av og til undrer jeg meg over hva det er som forventes av barnehagelærere. At barnehagelærere er effektive supermennesker, og som dermed imøtekommer kravet om en mest mulig lønnsom drift? For meg er det det psykiske og fysiske nærværet som gjør en barnehagelærer til en god barnehagelærer. Den gode kunnskapen og klokskapen hos hver enkelt er svært viktig i møtet med barna, i et yrke hvor man til enhver tid må bruke mye av seg selv. Det er slike supermennesker jeg vil ha i barnehagen. Den aller viktigste kvaliteten ligger i samspillet mellom barna og de voksne, hos mennesker som reflekterer og lar seg berøre, og som tør å improvisere i møtet med barn. I den travle hverdagen har vi en tendens til å bli mekanisk, faren blir at vi handler ureflektert i en verden av effektivitet.

Om vi mister det psykiske nærværet fordi vi har for mange andre ting å tenke på, og det fysiske fordi vi har for mange praktiske oppgaver, så er det farlig. Farlig, fordi barn har behov for voksne som er reflekterte og tilstedeværende. For uten tilstedeværende voksne kan barns samspill i verste fall utvikle seg til mobbing og utestenging. Farlig, fordi de barna som trenger barnehagen aller mest, har behov for tett voksenoppfølging. Men også farlig, fordi det gjør noe med barnehagelæreren. Vi blir ikke som vi ønsker å være lenger. Heltene føler seg ikke som helter lenger.

Det hjelper lite med rekrutteringskampanjer, eller oppfølging av nyutdannede, når barnehagelærerne forsvinner ut av yrket etter noen år. Tenker politikerne egentlig på det? Er det noen som i sin jakt etter lønnsom barnehagedrift, tenker over hvor ulønnsomt det egentlig er å utdanne mennesker som ikke bruker utdanninga si? Sannheten er at det snakkes mye om de utfordringene vi har i yrket vårt, og kanskje bidrar det til at flere skremmes vekk fra å søke seg inn mot yrket. Jeg ønsker det motsatte, men da må noe endres. Om man ikke føler at man strekker til, er det lett å tenke at “dette var ikke noe for meg allikevel”. Jeg har ikke tro på at hele 10 000 utdannede barnehagelærere hadde valgt vekk barnehagen, om ikke noe hadde vært galt med systemet også.

Barnehagelæreren er avhengig av å føle at jobben blir gjort godt nok. “Jaja, slik er det jo i mange yrker” sier du kanskje. Jo det er sant. Forskjellen er at det er andre menneskers liv barnehagelærere jobber med, den jobben vi gjør legger mye av grunnlaget for veien videre. Det er et stort ansvar. Mennesker med høye faglige standarder vet dette. Og mennesker med høye faglige standarder er jo akkurat det som ønskes i barnehagen. Paradokset er at flere engasjerte og faglig dyktige barnehagelærere, forsvinner ut av barnehagen akkurat på grunn av dette. Å gå på akkord med egne faglige standarder for å få dagen til å gå rundt, tærer på. På sidelinja står politikerne og snakker om at barnehagelærerne behøver mer kompetanse, og at kvaliteten i barnehagene må økes.

Det er mye som burde gjøres for å beholde de gode barnehagelærerne i barnehagen, og de trengs. Lønn er et stadig tilbakevendende tema. Og ja, lønn er en viktig del av jobben med å i rekruttere flere til yrket, og en god indikator på hvor mye barnehagelæreren blir verdsatt. Men det er noe som bekymrer meg mer. Vi er nødt til å satse på at barnehagelærere velger å forbli i yrket sitt fordi det oppleves som meningsfullt. Om denne meningsfullheten forsvinner er det farlig. Om vi ikke opplever det meningsfulle i samspill med barn i det daglige, fordi vi er pålagt å kartlegge dem i stedet, eller om vi må organisere store barnegrupper, i stedet for å være nærværende og veilede små grupper med barn i deres læringsprosesser, skjer det noe med barnehagelæreren. Superhelten mister superkraften sin.

Å være barnehagelærer er den viktigste og fineste jobben jeg vet om. Om ikke flere vil ha den, får det konsekvenser for alle de barna som tilbringer store deler av livet sitt i barnehagen. En av mine praksisveiledere under studiet skrev til meg en gang:

“Barn fortjener voksne som har mye på hjertet”.

Når det vi har på hjertet, gjenspeiler seg i det levde livet i barnehagen, da er barnehagelærerlivet virkelig verdt å leve.

Johanne Rimul

About Johanne Rimul

Pedagogisk leder i barnehage med mastergrad i førskolepedagogikk.

One comment on “Barnehagelæreryrket søker helter

Gi din kommentar