Blå prinsesse, rosa prins

Når noen skriver ”gratulerer med prinsessa” når de skal gratulere noen med den nyankomne, stikker det alltid litt i meg, for når jeg en gang spurte noen av jentene i barnehagen hva en prinsesse gjør, fikk jeg til svar: ”De går rundt i byen, er fine, har på kjole. Også vinker de til folk”. Noen forklarte en gang for meg at prinsesser og prinser kan ses på som metaforer for det kjæreste foreldre kan ha. Men er ikke egne barn det kjæreste man har uansett, i kraft av å være akkurat seg selv?

Kanskje tenker jeg mer over dette enn andre, og det er det en grunn for. For det første jobber jeg som barnehagelærer, og det å være bevisst på hvilke forventninger vi uttrykker ovenfor barn, mener jeg er viktige refleksjoner. Det andre er min egen barndomshistorie. Jeg ble mer bevisst på denne når jeg i mitt første år som barnehagelærerstudent (den gang førskolelærer), skulle skrive ned en historie fra barndommen. Denne historien har vært med meg, og i stor grad bygd opp mye av mitt eget grunnsyn. I stedet for å utdype nærmere mine holdninger og tanker om de forventningene vi har til kjønn, føler jeg min historie har noe å si. Derfor får dere denne i stedet:

Det er underlig hvordan jeg fra ung alder begynte å forstå at det lå andre forventninger til meg enn til min storebror. Mens storebror og mine eldre fettere, løp som en vind i bursdager og selskaper, ble vi jentene bedt om å passe på slik at vi ikke ødela den fine kjolen vår. Ikke ofte ble det sagt med ord, men uttrykt nok til at jeg skjønte forskjellen.

I det daglige ville jeg derfor helst gå med dongeribukser og joggeklær. Rosa var det styggeste jeg visste, og det nest styggeste var lilla. På karneval kledde jeg meg ut som min store helt ”Emil i Lønneberget”. Kort sveis fikk jeg også. Men kjole i selskaper måtte jeg pent finne meg i. Etter hvert fant jeg meg i det også. Faktisk liker jeg som voksen veldig godt å gå i kjole, men det er fordi jeg slipper å sitte stille i den. Dessuten velger jeg det selv.

17.mai som 4-åring kastet jeg meg ned i et vannfylt badekar med kjolen på, håpet var at jeg skulle slippe å ha den på. Jeg ville nemlig ha skjorte og slips, og hadde jeg bestemt jeg for noe, så skulle det ofte bli sånn. Jeg skyldte hardnakket på min bror, i håp om å ikke bli avslørt (unnskyld mamma). Og det ble jeg heller ikke. Men en annen kjole lå på lur i skapet, og jeg var pent nødt til å ha den på.  I ettertid innser jeg at oppmerksomheten jeg ville fått med skjorte og slips i 17.mai-toget, nok ville gjøre det vondt verre for meg selv. Men det er ikke poenget. Hvorfor opponerte jeg så sterkt mot kjolen?

Hadde det ikke vært for at jeg oppfattet rosa som noe som tilhørte det å være jente, så skal du ikke se bort ifra at jeg hadde likt fargen. Faktisk er det litt underlig å tenke på at de fleste av mine opposisjonelle holdninger til eget kjønn, kom at det jeg oppfattet som kjipe forventninger til hva jeg skulle være. Greit med kjole, så lenge man kan skitne til den. Okej med rosa, så lenge jeg slipper å være prinsesse på karnevalet, eller pynte meg og være fin.

Jeg synes barn fortjener rom og muligheter for å være akkurat det de vil være, så hvorfor vi starter barnas tilværelse i denne verden med å kalle de for ”prinser” og ”prinsesser”, det skjønner jeg ikke. Barn tilbringer store deler av hverdagen sin i barnehagen, og vi som barnehagelærere bør  stå i front for å reflektere over hvilke forventninger og føringer vi legger for barn. Etter at jeg fortalte en av jentene i barnehagen at favorittfargen min var blå, kom hun dagen etter i barnehagen med en nydelig blå jakke strikket av bestemor på seg. Før dette hadde hun nektet å ha den på, fordi den ikke var rosa. Jeg sa (etter en diskusjon om at alle jenter elsker rosa): ”Jamen jeg er jo jente og jeg liker jo ikke rosa. Favorittfargen min er blå”. Kanskje åpnet jeg med et så lite utsagt litt for hennes mulighetsrom. For meg sier både min egen historie, og denne lille fortellingen mye om hvordan det vi uttrykker og sier ovenfor barn, kan føre til enten begrensninger eller muligheter i form av kjønn.  Synes du overskriften min litt rar, betyr det noe så enkelt som at å omrokkere litt på ord, kan forstyrre vår oppfatning av hvordan ting kan være.

Johanne Rimul

About Johanne Rimul

Pedagogisk leder i barnehage med mastergrad i førskolepedagogikk.

Gi din kommentar