Den gangen jeg ikke lyttet

Jeg går tett på henne hele formiddagen ute i barnehagen. Hun står og ser på en sykkel. Opp kommer det en pekende hånd. «Hva vil du?» spør jeg, «du må fortelle»… «Sykkel» sier hun. «Ååååh vil du ha sykkelen» sier jeg. «Vær så god, gå å ta den». Slik går jeg tett på henne hele dagen, ser alt det hun vil, men som hun ikke formidler uten min støtte. Ser at hun kunne tatt sykkelen helt på egen hånd, men behøver min bekreftelse.

Voksne som har evne, og kompetanse til å tolke og se barns ulike behov, er for meg det viktigste i barnehagen. Når vi ser hva hvert enkelt barn har behov for, kan vi følge de tett. Om vi har tid.

Hele dagen går jeg altså å veileder henne på å fortelle hva det er hun vil. Så skjer det.

Ettermiddagen kommer og jeg står ute i garderoben. Det er mange som skal ut. Og hele tiden kommer noen inn med våte klær, eller noen må på do. Vi har kledd på sko. Nå er det jakken sin tur. Jenta kler ivrig på seg. Så kommer det en gutt inn som spør om hjelp til å gå på do. Jeg ber han vente litt, jeg må bare få ut alle barna som står i gangen først, støynivået begynner å bli altfor høyt. Når vi kommer til døra tenker jeg på han som skal på do, for det er bare meg som voksen i garderoben akkurat nå, og jeg er stresset på å komme meg tilbake. «Kan du hjelp mæ å ta igjen jakka johanne…»?, sier jenta. Jeg hører henne, men ikke godt nok i mylderen av andre henvendelser og tanker. «Kan du hjelp mæ å ha igjen jakka Johanne»? En gang til. Jeg åpner døra. «Det går bra, bare gå ut du» sier jeg. Jeg er stresset. «Jakka…ha igjen…» sier hun med svak stemme. Jeg lukker igjen døra. På tur tilbake hører jeg en sår gråt, men ser det kommer en annen voksen og hjelper til.

Etter å ha hjulpet gutten på do, innser jeg plutselig hva som nettopp skjedde. Jeg blir oppriktig opprørt over hva jeg selv nettopp har gjort. For: Hele dagen har jeg forsøkt å få jenta til å uttrykke seg, til å si fra om sitt behov. Bruke stemmen sin, ta grep selv. Jeg har fulgt henne tett for å få til akkurat dette. Så gjør hun det på en helt vidunderlig måte: «Kan du hjelp mæ å ha igjen jakka Johanne»?

Og jeg lyttet ikke til henne.

I det øyeblikket raser min verden sammen.

Og i ettertid greier jeg ikke å slutte å tenke på alle de gangene vi ikke lytter. Hvor ofte skjer det?

I dag aktualiserte Utdanningsforbundet at pedagogiske ledere bruker mere tid på administrativt arbeid enn før, fordi antallet styrere reduseres i barnehagene. Det stjeler tid fra det pedagogiske arbeidet med barn. Tid som vi ikke kan miste, tid vi ofte har lite av fra før. Tid som vi trenger til å lytte.

Johanne Rimul

About Johanne Rimul

Pedagogisk leder i barnehage med mastergrad i førskolepedagogikk.

7 comments on “Den gangen jeg ikke lyttet

  1. I dag var vi to stk aleine med 16 barn (vanligvis 18, men to var syke) Og det var flere slike situasjoner som den du beskriver på jobben min i dag. IKKE gøy. Måltid aleine med 16 barn feks, fra 3-5 år. Man får ikke akkurat tid til fine samtaler med hvert barn da.. Og en time overtid blei det og. Ikke sånn det skal være.

Gi din kommentar