Miniatyrsamfunnet barnehagen?

Hver eneste dag møter vi som jobber i barnehagen på mange etiske dilemmaer, hvor vi er nødt til å ta avgjørelser som påvirker de barna vi hver dag tilbringer tid sammen med. Noen avgjørelsene tar vi til det beste for hvert enkelt barn, andre avgjørelser tar vi til det beste for fellesskapet. Høres det kjent ut?

Av og til ser jeg for meg at barnehagen er samfunnet i miniatyr. Et sted hvor ulike stemmer møtes, og hvor alle skal bli hørt, men hvor ingen alltid kan få det akkurat slik de vil, fordi det går på bekostning av fellesskapet. Et sted hvor du har påvirkningskraft på andre mennesker, og det som foregår rundt deg. Hvilke valg barn blir stilt ovenfor, og hvilke konsekvenser det får, er mye opp til de voksne. Det er til syvende og sist de voksne som har ansvar for det som skjer i barnehagen. Men barn står også ovenfor mange egne valg, både hjemme og i barnehagen. Å være en del av et samfunn krever deltakelse, og deltakelse krever å kunne forholde seg til andre, og være en del av et demokrati.

Å lære at andre mennesker er annerledes, og har andre behov enn seg selv, mener jeg er noe av det viktigste man erfarer i barndommen. Det er en forutsetning for å møte verden med åpenhet, samarbeide med andre, og delta i et ansvarlig fellesskap. Men det er også en forutsetning for evnen til å tenke kritisk, og til å reflektere over egne valg og handlemåter. Når vi møter noen som tenker annerledes enn oss selv, utfordrer det våre egne handle- og væremåter. Det gir rom for å se ting ut i fra ulike perspektiv, og for å få en større forståelse, også over hva vi selv ønsker og har behov for.

Jeg tror barn har godt av å høre hvorfor vi voksne handler som vi gjør. ”Vet du hva, du kan ikke sitte her og rope så høyt, det blir veldig høy lyd for de andre barna her inne, derfor blir jeg heller med deg ut”. Eller: ”Sånn kan du ikke gjøre, da blir han veldig lei seg”. Det høres veldig enkelt ut, men det er ikke det. Det krever at den voksne ser hendelsesforløpet, og det krever at vi gir barna andre handlingsalternativer. For det vi støtter barna på i barnehagen, skal de etterhvert beherske på egenhånd. Vi må være tilstede. Av og til er hendelsen i seg selv nok, ord blir fattige. Barn ser hvordan andre reagerer, når noen blir lei seg, når noen blir sinte, når noen blir glade. Det handler om å erfare hvordan man påvirker og påvirkes av egne og andres valg og handlinger, gjennom samspill med andre barn og voksne.

Når vi som jobber i barnehage snakker om læringsprosesser er det ofte slike prosesser vi snakker om. Men det er så utrolig vanskelig å sette ord på dem. Vi vet at de foregår hele tiden, i lek og hverdagsaktiviteter. Vi som jobber i barnehagen vet at læring ikke kun handler om å telle til 10, og skrive navnet sitt på papiret. I barnehagen er barn en del at et demokratisk fellesskap, sammen med jevnaldrende, og mange av de demokratiske prosessene foregår gjennom lek.

Jeg husker de to barna som lekte med en madrass, den ene lå plutselig under og gråt, den andre oppå. ”Hva skjedde nå”? sa jeg. ”Æ villa ligg under madrassen og han villa ligg over”. “Var det så lurt da”? Etter å ha tenkt seg litt om, tittet han bort på kompisen og sa: ”Bli du med å rulle på madrassen i stedet?!”. Med ett var begge to i full lek.

Ingen fikk det egentlig som de ville i utgangspunktet, men de kom fram til en løsning som var positiv for dem begge. I et samfunn hvor man finner slike løsninger, er det godt å leve. Av og til tenker jeg at det er mange som kunne lært litt av barnehagen.

Johanne Rimul

About Johanne Rimul

Pedagogisk leder i barnehage med mastergrad i førskolepedagogikk.

Gi din kommentar