Voksne må leke!

activity_12Mange tenker at vi i barnehagen er heldige som får lov til å leke så masse. Jeg er enig. Jeg elsker å leke. Lek er morsomt. Lek er tilstedeværelse og fravær på samme tid, leken er her og nå. I lek med barn har jeg glemt tid og sted, jeg har glemt at jeg skal ha foreldresamtale, jeg har vekt opp barn som sover fordi jeg brøler som en løve med barn løpende etter meg. Jeg har tredd ut av lederrollen og latt livet på avdelinga gå sin gang, til medarbeideres frustrasjon. Men selv om leken av og til har tatt meg på ville veier, så leker jeg sjeldent ureflektert. Jeg synes voksne i barnehagen burde leke mer.

Mobbing og utestenging er alltid et aktuelt tema. Og vi kan ikke si at det aldri skjer i barnehagen. For det gjør det. Utestenging fra lek skjer. Jeg tror stort sett ikke det er barns intensjon å utestenge, men det kan være så enkelt og så vanskelig som at noen barn tar utydelige, eller uforståelige initiativ, for å komme inn i leken. Vi som voksne kan relatere det til vårt eget liv, for hvordan vi av og til synes enkelte mennesker er vanskelige å komme i kontakt med, for hvordan vi av og til havner i et arbeidsmiljø som ikke er godt for oss. Vi vet ikke alltid hvordan vi skal opptre ovenfor andre, og enkelte mennesker får oss til å føle oss utilpass. På et arbeidssted forsøker vi derfor å finne de menneskene som gjør oss gode. De som ser oss og som hjelper oss inn i det vi kanskje ikke hadde trivdes så godt i ellers. Det mennesket forsøker jeg å være for barna i barnehagen.

“Han står ved porten oppå en sykkel og titter over gjerdet. Han ser bak seg flere ganger, for så å se over gjerdet igjen, som om han prøver å si ”hei, jeg ser på noe, kom hit og se dere også”. Jeg går bort for å se. Han peker på noe, men jeg forstår ikke helt hva. Så jeg står der litt til. Etter hvert hører jeg også lyden av en gressklipper. Han peker og sier ”se, gressklipperen”. Han er tydelig oppslukt. Jeg står der sammen med han og blir også interessert i gressklipperen. Et annet barn kommer syklende bort til porten og lurer på hva vi gjør. Barnet ved siden av meg svarer ikke, så jeg sier ”vi ser på gressklipperen, se der”. Han kommer bort til oss for å se. Vi peker og snakker. Så kommer det to barn til, vi forteller om gressklipperen, og de blir ivrig med for å se på den. Etter hvert som vi står der begynner vi å tulle og le. Vi lager gressklipperlyder, og etter hvert har vi glemt hele gressklipperen, vi er i monsterlek. Etter et par ”wæææ”, løper barna opp etter hverandre og inn i skogen”, og jeg står igjen og observerer fire barn i lek.

Gressklipperen var noe gutten var helt oppslukt av, og som han ga tegn til at han ønsket å få med flere på. Dette kunne jeg som voksen se. Jeg kunne tydeliggjøre hans initiativ ovenfor de andre. Men det viktigste var at det gjennom vår samtale om gressklipperen, utviklet seg en felles interesse, og etter hvert en felles lek, hvor jeg som voksen til slutt ble overflødig. Slik ble det ikke samtalen om gressklipperen som ble viktig, men leken som oppsto fordi vi var tilstede sammen her og nå. Av og til er det den voksne som har de beste redskapene for å oppfatte barns intensjon. Og gjennom akkurat denne tilstedeværelsen kan vi bidra til å skape et fellesskap, som det for mange barn er godt å få litt drahjelp for å få til. Men vi må delta på ekte, vi må tørre å slippe alt annet og være med. Det er, etter mitt syn, en av våre viktigste oppgaver i barnehagen.

Johanne Rimul

About Johanne Rimul

Pedagogisk leder i barnehage med mastergrad i førskolepedagogikk.

Gi din kommentar